Korte møter med Jan Eggum

Av Truls Horvei

Første gang jeg intervjuet Jan Eggum var i 1979. Bodde på Hadeland og jobbet i avisen med samme navn. Etter en konsert på Jevnaker møttes to bergensere. Jeg hadde jo hørt Eggum på plate og live da jeg var i marinen et par år tidligere. Hva han ble spurt om? Alt det vanlige; de ironiske og melankolske tekstene. Å reise alene rundt med gitaren. Han var i støtet, viseklubber fantes over alt i vårt langstrakte land, og albumet En natt forbi var ferskt og gjorde inntrykk på en ung mann.

Neste møte må ha vært i Bergen der jeg surret rundt som student og skrev frilans for BT. Singelen Alarmen går kom ut i 1982 og Eggum skulle intervjues. Som ung og entusiastisk journalist mente jeg at en gammelt brannvarsler, som du må knuse glasset på og deretter trykke på knappen, var et egnet motiv. Visesangeren var med på ideen; bildet er nærmest en klisje, men jeg flirer av det fremdeles, kanskje Eggum gjør det også. Alarmen går er et herlig album med noen solide melodier der han også viser sitt store samfunnsengasjement.

Som journalist i Haugesunds Avis har det etter hvert blitt et knippe intervjuer med Jan Eggum. En gang gjorde jeg et dobbeltintervju med Eggum og Kenneth Sivertsen, samtidig, på kulturkafeen Meieriet midt i Leirvik. Kenneth var som alltid full av innfall og morsomheter. Husker at de to fortalte om en turné i Nord-Norge der de havnet i snøføyken, så ingenting, kjørte på i det hvite helvetet – og kom seg noenlunde velberget til neste konsertsted. For sånn er det å være visesanger; stadig på reise, bli innkvartert på hotell eller kanskje privat, i alle fall hvis du er ung og tåler en enkel seng i et enkelt herberge. Så dra videre til neste samfunnshus, kafe, pub, utested.

Jan Eggum har en sporty innstilling til det å opptre. En gang på 90-tallet var jeg konferansier på et litterært arrangement i Bergen. En lyriker hadde meldt avbud, men Eggum var der. Var det i mulig å få låne ham til å lese opp tekstene sine – som poesi – i stedet for å synge dem?
– Jo det kan eg jo gjøre, sa han. Sånn ble det, et uforglemmelig innslag med en lesende Jan Eggum av tekster som alltid har vært solide, poetiske, samfunnskritiske, melankolske, gjenkjennbare når du er ung og forelsket, eller når tristheten smyger seg inn under skjorten. Eggum passer til det meste. Så er det stemmen hans, det bergenske klangen som jeg av ymse grunner er litt svak for. Jan Eggum gir en slags hjemlengsel for sjeler som ikke vet hvor de skal, hvor de er hen og hva de skal gjøre med livet sitt. Spikre livet opp på en vegg og betrakte det på avstand? Kjøre videre på livets smale aveny? Eller innse at vi lever kun én gang, og vi får heller holde ut dagene og årene.

Jan Eggum er å høre igjen i Olsens & Jensens viseklubb. Han kommer tilbake, kanskje med noen nye vitser og historier i gitarkofferten, og de gamle, gode sangene. Og muligens et par nye. Er dessverre bortreist disse to lørdagene, men albumene hans fins i huset vårt på vinyl: Heksedans, En natt forbi, En sang fra vest, Alarmen går og enda noen flere på CD. Sammen med alle Beatles-platene mine og autografen til John Lennon som jeg fikk den gang i London på 60-tallet. Nei, forresten - autografen ga jeg bort, eller kanskje tiden har spist den opp.

Publisert 3. desember 2017.